steil

“He was the happiest he ever was when he was with you,” his mother Jeanny said when she first called with the news. “You were the love of his life. There was no one after you.”

“No one?” I counted the years. Lance and I had broken up 11 years ago.

“No one.”

He would still be alive if you hadn’t left him. She didn’t speak the words, but I could hear them behind everything she said.

Would you lend me a raven?

Vil du låne meg en ravn?
God aften, gamle herre.
Jeg ser du sitter rank som alltid
på din åttebente hest.
Jeg tror nok det er best
jeg ikke nevner deg ved navn.
Men hør et lite ønske:
Vil du låne meg en ravn?
Du har jo to! Jeg skulle tro
det blir et tålbart savn
for deg å låne bort den ene
en stakket stund? Et lite bel
til en rastløs gammel sjel
som streifer rundt ved nattetid alene?
Jeg er av dem som vet du ennå rir
igjennom landet med slikt selsomt, dunkelt bulder.
Så, vær så snill: lån meg en ravn
og la den sitte på min skulder.
Jeg trenger en, forstår du.
Det sies endog at jeg likner litt på deg.
Er ofte steil og stri. Går helst min egen vei.
Og dertil er jeg i det siste nesten enøyd blitt
som du. (Det er no’ skitt! Men gamle folk får bære sitt.)
Nå, den slags småtterier angår ikke deg. For da du ofret synet
på ditt ene øye, mistet du det ikke. Du ville bare bytte
det ut mot noe som du mente var deg mer til nytte:
En høyere og større visdom bak det ene øyenbrynet!
Evnen til å skue innad. Gjennom tid og rom
og dypt i menneskenes sjel
på deres famlende og skeive skjebnegang mot Hel!
Slik lønn ble aldri meg til del.
Så lån meg, du, en ravn.
En ravn med øyne som to sorte stjerner
og kløkt som bare rommes i de beste ravnehjerner!
En som har fløyet langt og sett det meste.
En vis og snakkesalig fugl, som gjerne gir til beste
av sin erfaring. Jeg vil så gjerne høre
hva en fortrolig ravnerøst kan hviske i mitt øre
om alt som den har sett og lært. Om veien som vi går
med håp, men også angst og ørske
inn i neste tusenår.
Det aner meg: du smiler og sier jeg får nøye
meg med stæren som så freidig har tatt bolig i mitt øye.
En grå og pjusket stær med middelmådig vett
som aldri flakser altfor langt fra hjem og fuglebrett.
Et vennlig vinget vesen får bli følgesvenn for meg.
Ravnen er en farlig fugl. Og den skal følge deg!
Det fins nok flere folk enn jeg som våkner og som hører
og vet om dine natteritt langs dine gamle stier.
De fleste av dem tier,
og fornekter sine egne ører
men skotter på hverandre
når prest og skolemester sier
at du i tusen år har levd som landsforvist
og måtte vike plassen for den milde, hvite Krist,
ham de kaller Fredens, Kjærlighetens drott.
Men Kjærligheten? Freden? Hvor er den?
Vi ville ikke ha den. Vi hyklet kort og godt.
Og derfor, gamle, kan du ri igjen
så jorden dirrer under dunderet av åtte skarpe hover.
Da våkner vi. Gjør korsets tegn. Men lyder dine lover.
For du var stridens strenge ånd.
Var det fordi du visste
at hver av oss bar brodermordet i sin hjernekiste?
At hatet var en villig vekst i våre tankers hager,
og vi var dømt til angst og agg i alle våre dager?
Ja, du var mørk og streng, men var du ond?
På det kan ingen svare.
Du bød oss fare fredsælt frem,
men ta oss vel i vare.
Til frende og til frendes frende skulle vi gi alt
og ly og brød til fremmedfolk som gråt og frøs og svalt.
Og i ditt rause drikkehorn fløt skaldens gyldne mjød -
du satte sang i alle ting, i kamp, i liv og død.
Kan hende var du ond som oss? Og bød oss derfor lyde
ditt ravneråd: La aldri hånden vike langt fra spydet!
Det rådet har vi fulgt. I Herrens milde navn har vi latt blodet flyte.
Fra de forpinte stiger ropet: Er den GODE Gud en myte?
Et sekel dør. Nå skal de unge arvinger ta over.
Men arven - vil de hate den? Forakte våre lover?
Den åttebente er urolig. Selv vil du av sted.
Jeg ser det jeg forventet: Du tar begge ravner med.
Jeg spør meg selv: hva gavner det, med tungen trett og tørr
å stå her som et grånet barn som spør og spør og spør
om tider som skal komme? Om ravn kan øyne spor
og lys der fremme, når en selv skal i den kalde jord?
Jeg frykter hverken deg, du gamle, eller død og draug.
Men skulle gjerne fattet noe før jeg går i haug.
Du gir meg intet svar. Ingen visdomsmjød å drikke.
Ja, du var stri og hard. Men hykler var du ikke!
Det gryr av dag. Og du rir bort og blir et skoddeminne
som hver en ærlig kristensjel bør stryke ut av sinnet,
og be en barnlig bønn og gjøre korsets tegn
og søke trygghet, og kanskje fred, bak eget ly og hegn.
Men siden, om jeg vekkes av min blund
av samme selsomme og dunkle bulder.
Da ber jeg deg igjen:
Vil du låne meg en ravn
en stakket stund?
Og la den sitte på min skulder?

Artwork by Nata’s Art