På den andre siden...

På forhånd beklager jeg dette megalange innlegget, men håper at i allefall noen gidder å ta seg tid til å lese det

Å dra et semester på utveksling er for mange et semester ”fri”, hvor man loller rundt et halvt år, reiser litt, ser kule ting og fester til levra er på bristepunktet. Alt dette er vel og bra det, men når man velger å dra på utveksling til Sør-Afrika må man også legge til litt seriøse ting. Da tenker jeg ikke i form av skole, men i form av samfunnsengasjement, kulturforskjeller og et land med en grusom historie. Ikke misforstå meg, jeg er sterk forkjemper for at alle skal lolle så mye som mulig så ofte som mulig, og jeg bedriver særdeles mye lolling her selv. Men, og dette er et stort men, jeg prøver også å gjøre litt andre ting og jeg jobber hver dag med å ta inn over meg hvor jeg faktisk er og hva som foregår rett utenfor døra mi.

En av måtene jeg forsøker å presse litt perspektiv inn i det trangsynte, bortskjemte norske hodet mitt, er gjennom Shawco. Shawco er en studentorganisasjon basert på frivillighet. De driver med alt mulig slags arbeid, men hovedsakelig utdanning i townshipene i og rundt Cape Town. Township? Hva er det, og er ikke det megaskummelt/rart/fattig? Slapp av. Formelt sett (fra regjeringens side) kalles de informal settlements, og det betyr i hovedsak at det er mennesker som bosetter seg på offentlige landområder hvor de setter opp husene sine. Hus i denne sammenhengen er blikkskur, eller shacks. Når du lander på flyplassen i Cape Town og kjører inn mot sentrum er townshipene noe av det første du ser. De er seriøst rett utenfor døra. Ja, de er fattige, og ja det er mye kriminalitet der, og ja mange av de sliter som faen. Men, og igjen et stort men, de jobber hardt med de ressursene de har, de ser løsninger hvor jeg mest sannsynlig ville lagt meg ned for å dø, de har tette nettverk og sosiale bånd til hverandre og de har en utrolig rik kultur. Jeg skal derimot være helt ærlig med dere, før jeg hadde vært der så jeg nesten for meg at de som bodde der så sånn ut:

image

Jeg er på en måte flau over hvordan jeg tenker og over fordommene mine, men på den andre siden visste jeg jo faktisk ikke bedre. Jeg tenker som resten av dere når noen snakker om de fattige barna i Afrika, uansett hvor jævlig det er å innrømme det. Det skal også sies at livet i townshipene neppe kan være enkelt, uten at jeg egentlig vet hva jeg snakker om. I en tutorial i det ene faget mitt snakket vi om nettopp hverdagslivet. Tenk på hva som skjer når det blir vinter i Cape Town, og regnet kommer. Det meste av byen er bygget på sand. Når regnet kommer betyr det i praksis at townshipene oversvømmes. Og hva med vann? Det henter de i krana borti veien, hvor langt det er varierer jo ut i fra hvor langt unna krana du bor. 100 meter eller 5 km. Elektrisitet? Det tjuvkobler de fra det statlige nettverket. Hva med brann? Det orker jeg ikke tenke på. Townshipene er som regel bosatt av svarte eller fargede, hvor de ofte enten snakker Xhosa eller Afrikaans. Og nei, det er ingen hvite. Dette er noen av ettervirkningene som enda henger igjen etter Apartheid-regimet (husk at det er bare 19 år siden Sør-Afrika innførte demokrati og Apartheid endelig ble avviklet). Majoriteten i dette landet er svarte, og majoriteten av de fattige er svarte. Det er en lang vei å gå for Sør-Afrika, og store diskusjoner om hvordan man skal løse problemene i dette landet, om hvordan man skal definere grupper, skal man fortsatt skille folk etter rase, skal man ta inn studenter på universitet basert på hvilken rase de er (og er de, kun fordi de er svarte, ”disadvantaged”)? Her er et par bilder fra Khayelitsha, hvor jeg tilbringer fredagene mine fra 14.00 til 17.00:

image

image

Ikke for å tråkke på noens tær, men jeg er så utrolig glad for at jeg valgte å ta sosialpsykologi her og ikke kognitiv psykologi, for det har gitt meg muligheten til å velge sosiologifag her. Fagene jeg tar er Crime and Deviance in SA, Poverty, Development and Globalisation og Social and Cultural Life. I alle disse fagene snakker vi om Sør-Afrikas historie, landets problemer i dag, og hvordan disse kan løses sett ut fra ulike teorier men også ut i fra følelser, nasjonal identitet og gruppeidentitet. De tvinger meg til å hver dag tenke over alle disse vanskelige spørsmålene, som jeg vanligvis bare tenker over når det er tid for tv-aksjonen på NRK.

For å fortelle litt mer om hva jeg egentlig gjør gjennom Shawco, så er det som sagt utdanning. Jeg valgte de barna som er intermediate, altså ca ungdomsskolealder og jeg fungerer som en støttelærer i (hold deg fast) matte. (For dere som gikk på ungdomsskolen/vgs med meg: ja jeg vet det…. men det går overaskende bra). Vi er såpass mange frivillige at vi jobber en til en med elevene og jeg har jobbet sammen med Sihle, som er 13 år og en racer i matte (igjen, ja, jeg vet det..). Hun er en fantastisk oppvakt ung dame, og jeg tror helt ærlig at jeg lærer mer av henne enn hva hun lærer av meg (rent praktisk sett blant annet litt xhosa!). Jeg er som regel ganske tankefull hver fredag når jeg drar fra henne. Hun har så lyst til å gå på universitetet og å bli forsker innen matte og fysikk, og jeg har så lyst til å si at så lenge du jobber hardt nok klarer du det, for det var jo det mine foreldre og lærere sa til meg, og det var jo faktisk også sånn jeg kom inn på universitetet. Men for henne er det ikke så enkelt. Hun får meg til å tenke over hvor jævlig lett jeg har det, hvor heldig jeg er, hvor kvalmt mye penger jeg har i forhold til hvor mye jeg har jobbet for det og hvor fri jeg er til å velge hvilken retning livet mitt skal ta. Jeg har nesten lyst til å bruke ordet velsignet, men det blir litt for voldsomt. Jeg sier på ingen måte at noen av oss som er så heldige at vi kommer fra Norge, eller den såkalte vestlige verden generelt, skal ha dårlig samvittighet eller føle oss skyldige. Det hjelper i alle fall ingen. Men vi må tenke litt. Det er vel egentlig det som også er poenget med hele dette krampaktig seriøse blogginnlegget. At neste gang du der hjemme syter og klager over små ting, tenk deg om to ganger. Tenk litt på hvordan livet ditt kunne sett ut. Gjør det i ti minutter, så kan du fortsette sytinga. Og ja, jeg snakker like mye til meg selv, for jeg vet godt jeg trenger det perspektivet som Sihle, uten at hun vet det, dytter inn i hodet mitt en gang i uken. Jeg krysser bare alt jeg har av fingre og tær for at jeg klarer å holde på det også når jeg kommer hjem. Men hva kan jeg gjøre da, tenker du? Alle kan ikke dra til Afrika og hjelpe de fattige barna, vel? Neida, og det mener jeg heller ikke. Men det finnes små ting du kan gjøre, og det er ikke bare i Afrika det finnes fattige mennesker, eller mennesker som trenger en liten hjelpende hånd. Kjøp han narkisen eller hun sigøynerdama på gata en kaffe og en bolle (og gjør det med verdighet, ikke nedlatende (igjen snakker jeg like mye til meg selv her)). Eller gi de gamle klærne dine til Røde Kors/Fretex. Du kan i alle fall tenke på å gjøre det. Dagens lille moralske oppfordring der altså. (Vil du lese mer om Shawco kan du gjøre det på nettsidene deres: http://www.shawco.org)

Det er ikke bare like muligheter til utdanning som er et problem her. Vold mot kvinner har vært i søkelyset i mediene her den siste måneden. Jeg regner med alle hjemme har hørt om Pistorius-saken og om Anene Booysen-saken. Jajajaj, så klart, Blade Runner drepte dama si på valentinsdagen! Men, vent litt, Anene Booysen?? Det var vel ikke det dama hans het? Nei, det var hun andre, hun som ble gjengvoldtatt og døde av skadene det. Vold mot kvinner, og vold generelt, er et veldig stort problem i Sør-Afrika, spesielt i de mer fattige provinsene, men som vi så i Pistorius-saken også blant de rike. Jeg tar opp også dette temaet litt fordi det er kvinnedagen, men også fordi det er et så utrolig viktig tema. UCT har hatt demonstrasjoner og en stor kampanje som heter We Say Enough (sjekk twitter-emneknaggen om du er så kul at du har twitter). http://www.uct.ac.za/dailynews/?id=8388

image

image

image

 Det er ikke bare i Sør-Afrika vold mot kvinner er et problem, dere har vel fått med dere hva som skjedde i India for ikke så lenge siden, og alle husker vel alle taxi-voldtektene i Norge for en tid tilbake siden. Når det nå tilfeldigvis er kvinnedagen i dag, så tenker jeg det er på sin plass at vi norske kvinner tenker litt og viser vår støtte til resten av verden. Jeg mener personlig at vi damer i Norge er kommet langt på vei med likestillingen, og at vi heller bør fokusere på våre medsøstre rundt i verden. Hvorfor skal jenter være redde for å gå alene? Hvorfor kan ikke jeg, bare fordi jeg er jente, gå alene på gaten etter det er blitt mørkt i Cape Town? Hvor mange jenter som Anene må lide og dø bare fordi de er kvinner? Hvor lang tid skal det ta før menns holdninger endres? Jeg sier ikke at vi er fullstendig likestilte i Norge (bare tenk på kampen for likelønn, netthetsing av kvinner og kvinner i toppstillinger), MEN jeg syntes ikke rødstrømpefeministene i Ottar må få lov til å kuppe 8.mars og stå å rope mot stripping, når så mange kvinner dør (ja de DØR faktisk) fordi de er kvinner. Kvinner får ikke kjøre bil, de får ikke gå på skole (tenk på det du), de får ikke bestemme hvem de skal gifte seg med, de får ikke bestemme om de skal ta abort eller ikke, og lista er så jævlig lang at jeg blir kvalm. Her er et lite utvalg av artikler om kvinner som undertrykkes/diskrimineres kun fordi de er kvinner:

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10101314

http://mg.co.za/article/2013-02-15-00-editorial-face-facts-rape-affects-us-all

http://www.bbc.co.uk/news/world-asia-21595814

http://www.iol.co.za/news/crime-courts/men-i-trusted-took-turns-to-rape-me-1.1473524#.UTpUALSgejI

http://www.care.no/Aktuelt/Nyheter/Verdens-ti-verste-land-for-kvinner/

Når det er sagt, det er ikke meningen at vi skal ha dårlig samvittighet eller få skyldfølelse. Vi skal derimot være takknemlige, vi skal tenke oss om to ganger, og vi skal gjøre det vi kan for at verden skal gå fremover og ikke stå på stedet hvil. Fordi alt det våre forkvinner har gjort for oss skal vi ikke glemme, og vi skal lære av deres kamp for de rettighetene vi nyter så godt av i dag. Jeg vil også at du tenker litt før du reiser hit, og at du både bruker tiden din til å lolle og til å gjøre noe fornuftig. 50/50 lol/seriøs bør være et realistisk mål. Igjen, jeg ønsker ikke tråkke på noens tær, men fy fasan så glad jeg er for at jeg valgte å reise til Sør-Afrika og ikke til USA/Australia/whatever. Mest fordi jeg merker hvor mye jeg trengte det (men også fordi det er et megakult land å lolle i).

I dag har jeg vært 3 timer på Shawco og brukt resten av dagen på lolling, fordi jeg er så heldig at jeg kan.

(Håper ikke dette ble for mye for dere på en fredagskveld. Neste innlegg blir langt fra like seriøst, det er tross alt helg. I morgen blir det mega-yolo som sagt).

Alle bilder i dette innlegget er stjålet fra internett. 

Text
Photo
Quote
Link
Chat
Audio
Video