landsby

2

Billede 1: Det startede med ideen omkring at starte landsbyen ApS; et projekt der skulle være fundamentet for en re-definering af livstil, karriere og alt det uden om. Et projekt der skulle have et fokus på “udkantsdanmarks” udfordringer og drage nytte af de økonomiske fordele ved at bosætte sig i yderområderne. Gik oprindeligt fra ideen grundet interesse(for bred og for mange) fordelingen i et sådan projekt villle have været for bred i forhold til hvordan jeg ser et 3. års projekt.   

Billede 2: Deltog i en workshop faciliteret af TAGDEL - Intentionen var at blive inspireret til mit arbejde med udkantsdanmark og etablering af en “landsby” og opleve et eksempel på borger involvering.    

vimeo

To nye verdensboer i Store Rise from Helge Jørgensen on Vimeo.

Vi bor i en livlig landsby - disse to kom til verden ved 15-tiden fredag den 22. maj. Her er de fanget en times tid efter ankomsten på verdensscenen.

Første møte med damene...

I går var en spesiell dag… Jeg og mannen min reiste med to andre venninner til en landsby ca 2 og en halv time unna byen vi bor i. Jeg skulle for første gang møte kvinner som er vært fanget, torturert og voldtatt av isil. Jeg ba mye til Gud dagen før og den morgenen. Jeg vet jeg ikke har nok å gi dem. Ikke en gang nok medfølelse og kjærlighet. Jeg ba Gud om styrke og om Hans kjærlighet til dem. Da vi kom frem til landsbyen ble vi ført inn i en slags festsal. Der hadde kontakten til venninnen min samlet noen av damene. De alle satt langs veggen da jeg kom inn. Det knøt seg i magen min. Alle disse vakre kvinnene har vært igjennom ett helvete jeg ikke en gang vil sette meg ned å tenke over. Jeg prøvde å ikke oppmuntre mine egne følelser til å løpe helt løpsk og gikk mot dem for å hilse på hver og en. De var ca 40 stk, pluss ca 10 barn. De første to damene var i 50 årene. Så gikk alderen ned i 18 års alderen og tjue års alderen. De klemte, smilte og kysset meg. Jeg var overrasket. De tok i mot meg med kjærlighet og vennlige smil. Hadde jeg møtt noen av dem uten å vite hva de hadde vært igjennom ville jeg aldri ha gjettet det. Kontakten vår i landsbyen gikk ved siden av meg og gav meg kort informasjon om noen av kvinnene. Harde fakta. “Denne kvinnen du klemmer nå kom tilbake fra fangenskap i 7 mnd. Hun er en sterk dame. Hun rømte alene og har gått helt fra Syria, hit, til fots.” Hun smilte sjenert, en helt vanlig dame med gode øyne. Han fortsatte: “Denne damen var den første som kom til landsbyen etter at hun hadde vært fanget”. “Denne damen har mistet hele sin familie. Hun har ingen igjen og var fanget av isil. For noen uker siden kom hun hit”. Hun klemte meg også og hilste på den vanlige måten: “Hvordan går det?” jeg svarte og spurte tilbake. Hun svarte det som alle svarer: “Bare bra, Takk Gud.”
En av de siste damene jeg hilste på kom bare for to dager siden. Hun så ned og skjulte ansiktet. Hun skalv når hun tok meg i hånden og svarte ikke på spørsmålene mine. Hun så veldig traumatisert ut. En av slektningene sto ved siden av henne og fortalte at hun ikke sov om nettene. “Gud!?” ropte jeg inne i meg selv.
Vi alle satte oss i ring for å høre på min venninne som skulle si noen ord til dem. Hun fikk dem til å rekke frem høyre armen sin. De fleste fniste og lo og skjønnte ikke hvorfor de skulle gjøre dette. Venninnen min ba dem alle om å ta denne hånden mot skulderen og klappe seg selv på skulderen. “Si til dere selv, jeg er her og jeg er ok. Jeg er her og jeg er trygg.” Noen av kvinnene ble mer seriøse og sa dette stille til seg selv. Hun fortsatte: “Nå, gjør dette på den som sitter ved siden av dere. - Du er her, og du er ok. Du er her og du er trygg.”
Da hun hadde snakket ferdig gav hun meg tegn om jeg kunne si noe til damene. Jeg nikket. “Hva skal jeg si til disse kvinnene? Hva vet jeg om hva som hjelper for dem? Hvem er jeg til å stå foran dem og fortelle dem noe i det hele tatt?” Jo, nettop. Jeg må fortelle dem hvor sterke de nettop er..
“Hei, jeg heter… og er fra Norge.” Ingen visste hvor Norge er og jeg fortalte at det ligger langt opp i nord og det er veldig kaldt der om vinteren. Jeg prøvde å ha øyekontakt med hver enkelt. Så mye som jeg gjerne vil at de skal kjenne at de er spesielle.
Jeg fortalte videre at de er helter. De er ikke svake. De er sterke. De er her. Jeg sa jeg bare ville ta alle inn i mine armer, læfte dem opp og klemme dem av all min kraft. Jeg demonsterte på oversetteren. Alle lo. Jeg sa ingen i verden kunne taklet situasjoenen de har vært igjennom på noen mer helteaktig måte enn det de har gjort.
Jeg ble mint på noe Gud viste meg en gang, da jeg personlig følte meg mest skamfull og stygg viste Gud meg at det er ett sted inne i meg som ingen kan røre og som alltid er vakker. Det er stedet Gud ser til. Han ser hvem jeg egentlig er. Ingen kan ta det fra meg. Så jeg prøvde å si noe av dette til dem: “Husk damer, at det finnes ett sted inne i dere, som ingen kan ta i fra dere. Det er dette som er deg. Ingen kan komme inn til det stedet og ta fra deg Deg Selv. Du er fortsatt deg i dag, som du var før du opplevde dette fryktelige. Jeg kan se Deg i øynene dine og du er vakker.”

Før vi reiste lekte vi en ring-lek med noen av jentene. Vi delte ut noen kjoler. Jeg fikk snakket kort med noen av damene og da jeg hørte aldreren deres, ble jeg så overrasket. De så så mye eldre ut enn det de var. Spesielt en dame gjorde sterkt inntrykk på meg. Hun hadde ett kors runst halsen og fortalte meg at hun elsket kristne. “Kristne elsker oss Jazeedier.” Hun fortalte at hun hadde mistet alle i hennes nære familie. Jeg klemte henne. Jeg sa hun var så vakker, for det er hun virkelig. “Nei! Ikke nå lenger, nå er jeg stygg.” Hun tok frem mobilen og fant frem ett bilde av en dame med masse sminke og en fin rosa kjole. “Her var jeg pen. Dette var før. Jeg var pen, men nå er jeg stygg.” “Dine øyne er like vakre. Jeg kan se deg, du er vakker”. “Takk” sa hun og så ned.

Gud, vil du virkelig at jeg skal være dine armer og klemmer for disse kvinnene? Jeg er jo så ung og så følsom og jeg har jo ikke den riktige treningen for alt dette! Er du sikker?
I mens disse tankene svirrer rundt i hodet mitt tenker jeg på alle de Gud utvalgte… De var jo ikke akkurat de mest fantastiske mennesker som er levd. Men Gud fikk rom i deres svakheter og desperasjon etter hjelp. Jeg vil også gi Han rom, masse rom. Seriøst Gud, vi trenger deg!