2

Billede 1: Det startede med ideen omkring at starte landsbyen ApS; et projekt der skulle være fundamentet for en re-definering af livstil, karriere og alt det uden om. Et projekt der skulle have et fokus på “udkantsdanmarks” udfordringer og drage nytte af de økonomiske fordele ved at bosætte sig i yderområderne. Gik oprindeligt fra ideen grundet interesse(for bred og for mange) fordelingen i et sådan projekt villle have været for bred i forhold til hvordan jeg ser et 3. års projekt.   

Billede 2: Deltog i en workshop faciliteret af TAGDEL - Intentionen var at blive inspireret til mit arbejde med udkantsdanmark og etablering af en “landsby” og opleve et eksempel på borger involvering.    

10

Bayda, 16/11: Yallah

Nu har vi så boet hos Nawwaf et par dage, og man må sige, at det virkelig er en helt anden verden. Vi skulle lige indstille os til, at tempoet er nede i bedouin-tempo, hvilket vil sige, at man står op og går i seng samtidig med solen (stort set), og så tager man også lige en lur midt på dagen. Vi bor i en lillebitte landsby, hvor der ikke er så meget andet at lave end at slappe af og nyde naturen. Der er et utroligt smukt landskab her omkring med røde sandstensklipper og sandbanker. Vi er virkelig kommet til Mellemøsten nu - hvor nogle mennesker reelt lever som gedehyrder, hvor du rider hjem fra arbejde på dit æsel, og hvor kamelen er din bedste ven. Og så har jeg endda ikke nævnt de ufattelige mængder af stærk, sød te, man forventes at drikke på alle tider af døgnet! Nawwafs mad er lækker, hjemmesyltede oliven, dåsehummus og fladbrød er essentielle dele af ethvert måltid. Det indtages siddende i skrædderstilling på gulvet omkring et fælles fad med fladbrødet som bestik.
Nogle kan måske huske, at det er meningen, vi skal arbejde for kost og logi her… Indtil videre har vi hjulpet med olivenhøsten, gjort rent i vores køkken (serious business - til de indviede kan jeg afsløre, at det inden rengøringskampen ikke stod tilbage for URTs køkken hvad angår klamhed), sat et stort telt op til turister (lige nu er det dog os, der sover i det) og hjulpet Nawwaf med hans Nabataean Tours-hjemmeside, der virkelig så suspekt ud før. Han går meget op i sin bedouin-arv og kan snakke i timer om gæstfrihed og gamle traditioner. Vi får understreget gang på gang, at dette er vores hjem lige så meget som hans, mens vi er her, så det er meget rart. Ørkentemperaturerne kom virkelig bag på mig, her er virkelig varmt om dagen og virkelig koldt om natten, hvilket især har kunnet mærkes i de spændende sovearrangementer, vi har været udsat for indtil videre. Teltet, vi sover i nu, er et gammelt FN-flygtningetelt (spørg mig ikke, hvordan Nawwaf har fået fat i det, når man spørger ham, siger han: “We’re all refugees.”), og selvom det er stemningsfuldt, er det også temmelig køligt. Vi har også tilbragt en nat i en 2000 år gammel hule, udhugget af bedouiner. Det var dog ikke så koldt, da vi havde varme gløder fra bålet, vi havde lavet mad på. Stjernehimlen derude var lige, som man drømmer om, at den ser ud i ørkenen, hvor der ikke er noget kunstigt lys til at forstyrre i miles omkreds. Der er så mange situationer her, der ville sende Pia Kjærsgaard på skadestuen med et hjertetilfælde. Fx ser Nawwaf temmelig farlig ud, når han render rundt i abbeyeh og keffiyah med en machete i hånden, og vi bliver vækket hver morgen klokken halv seks ved “allaaaaaah hu akbaaaaar” fra moskéen lige rundt om hjørnet.

- Johanne

Utflukt til Las Terrazas, Cuba

Dagen derpå var det flere i klassen som utslitte dro seg ut av sengen og over i turbussen som ventet på dem utenfor. Habana Libre. Lørdag, 27. september reiste vi sammen med GoStudy-teamet til Las Terrazas; en relativt stor økologisk landsby, ca. en time utenfor Havanna.

Halve gruppen ville helst legge setene bakover og sove. Det hadde vært en lang natt med masse festing og et par drinker for mye, men det er ikke så lett å falle i søvn når bussen man sitter på er fylt opp med festglade cubanere på «chartertur».

 

image

Fremme i landsbyen ble vi servert en gratis velkomstdrink (kl. 08.30 om morgenen) før guidene fortalte kort om historien til området.  Landsbyens historie daterer tilbake til 1968, og er resultatet av et skogplantingsprosjekt. Alt av trær hadde fra 1820-årene blitt kuttet ned for å gjøre plass til kaffeplantasjer. Nå er det nesten ikke noe kaffeproduksjon igjen i området, og en frodig skog har vokst frem.

Når drinken var ferdig drukket og historien ferdig fortalt var det rett til Cubas eneste canopy-tour. På toppen av et fjell, oppe i et tårn stod vi. Bakpå ryggen min hadde eg festet kameraet og satt på filming. En etter en steg vi frem på platået, hvor vi ble festet til en line, og så slengt utenfor tårnet flere kilometer i timen, titalls meter oppe i luften. Etter noen minutter oppe i luften, når høydeskrekken og dødsangsten hadde lagt seg, føltes det befriende å sveve over menneskene som levde sine liv i landsbyen. Over en dam nær sluttpunktet satt noen turister i en båt og vinket til oss. Skulle én være så uheldig at linen røk hadde vi i det minste noen som kunne fiske oss opp igjen. Fremme ved mål ble vi tatt imot av de samme folkene som hadde slengt oss ut til å begynne med. De ga oss diplomer som bevis på hvor utrolig tøffe vi hadde vært som hadde sett høydeskrekken/døden i øynene.

image


Som om ikke canopy-touren allerede hadde vekket liv i våre trøtte tryner ble vi etterpå busset videre til en liten kafé og servert sukker med tre espresso (også kjent som kaffe her i Cuba). Kaffen ble servert på en liten kafé med utsikt over et av boligområdene i Las Terrazas. Byggene i landbyen er for det meste terassekomplekser av nyere dato. Få av bygningene er eldre enn 40 år, og ble bygget under etableringen av kooperativet. Kompleksene huser lokale bønder og arbeidere som sammen driver alt fra gårdsbruk og marked, til turistattraksjoner.

image


Selv om vi bare var der en halv dag føltes det som vi ble godt kjent med den lille landsbyen. Vi hørte på musica campesina (improvisert musikk) på en restaurant, kjøpte lokalprodusert honning og syltetøy og besøkte hjemmet til Polo Montañez, en avdød lokalmusiker.  Folkene her var åpenbart stolte over han, og det med god grunn. Selv hadde eg ikke hørt han tidligere, men i etterkant har eg sett ansiktet hans dukke opp på malerier av gatekunstnere rundt omkring i Havanna. Huset hans var fylt med bilder av han sammen med andre kjente kubanere, instrumenter og klær han hadde eid og priser han hadde vunnet.

Ellers var kanskje det største høydepunktet på utflukten badingen i et av elveleiene. På vei dit innså både eg, Sunniva og Ola at vi hadde glemt badetøyet hjemme. Heldigvis ordnet turguidene det slik at vi stoppet innom et nærliggende hotell hvor vi kunne få kjøpt det vi trengte. Utvalget var ikke av det aller beste, så vi måtte ta til takke med noen kanskje ikke fullt så delikate badeplagg.

image

 
Elveleiet var fantastisk. Vannet var kaldt sammenlignet med de andre stedene vi hadde vært, men det var utrolig deilig å ta en dukkert i kjølig vann når temperaturen på land nærmet seg 40 grader. Elven var fylt med små fosser og minigrotter. Litt oppi elven fant vi en hemmelig inngang til en grotte under vannet hvor vi kunne gjemme oss. Som de fryktløse jævlene vi er tok vi sjansen og  svømte inn. Etter en del overtaling greide vi å få noen fra GoStudy-teamet til å gjøre det samme.  Nede ved elveleiet satt en mann i tredveårene med barnet sitt i den ene hånd, og en romflaske i den andre. På tross av at han drakk en halv flaske ren sprit så han ikke ut til å bli noe særlig beruset. Fascinerende.

image


To timer ved elveleiet, og en dag i Las Terrazas gikk i en fei, og plutselig måtte vi tilbake til bussen. Noen var fremdeles utslitte etter festingen dagen før og ville sove. Men heller ikke denne gangen fikk de ro; kubanerne på bussen ville høre på reggaeton og danse, og de ville ha oss med. Mot alle odds overlevde vi turen hjem, og fikk endelig tid til å slappe av.

Henrik