there was a time in my life i fell into a weird infatuation with a disneyland cast member. if you werent around for the anley phase lemme me tell you that you were lucky. the last time i went to disneyland i saw a cm on one day setting up for the parade and i was like hey look friend he looks cute and then the next day we sat around and watched the parade and saw him again and i got real embarrassed and junk bc friends made it ;;;)wonky and then old friend snapped a picture of him and we saw him again later in the day and it became a running thing of summer 2012 where everyone was like taking things to the extreme and i was  j us t  nn n o im baby i all did was think he was cute and everyone made it fck iNNG  SEXU A L AND I FC U KING 

I'm so confused!! HELP! (spoilers ahead)

I just finished watching OUTLANDER and it is AH-MAZE-INNG.

AhMAZING amazeballs!

This makes me think so much tho! I really wanted Claire to touch those rocks and go back to the future to her hubby Frank. I mean when she was running and screaming "FRAa~~NK!!" I was like "FASTER BISH! PICK UP THOSE SKIRTS AND RUH~~HN!! FRANK AND CLAIRE FTW!!"

And then she gets caught and tries to go into manipulative!Claire but (fails) that a$$hole Sadistic Captain (? - I don’t even like thinking about him. I’m cringing right nao) gets to her and hubby Jaime comes to the rescue and poses on the window. “I’ll thank you to take your hands off my wife.”

KYAAAaaa~~~!!!

JAIME AND CLAIRE FTW!!

wait - WHUUU~~T??

Tyntflytende blod

image

Nationaltheatrets Gjengangere er et intens kammerdrama hvor syndene repeteres igjen og igjen.

”Gjengangere”

Av: Henrik Ibsen

Gjendiktning: Ingmar Bergman

Regi/bearbeidelse: Victoria H. Meirik

Scenografi/kostyme: Susanne Münzner

Maskør: Siw Järby

Dramaturg: Kristian Lykkeslet Strømskag

Med: Liv Bernhoft Osa, Sigurd Myhre, Bjørn Skagestad, Per Egil Aske og Hanne Skille Reitan

Nationaltheatret, malersalen

Ibsens Gjengangere burde være kjent for de fleste: Osvald har returnert fra sin kunstnertilværelse i Paris til sin mor Helene Alvings hjem ved en norsk vestlandsfjord. Han er tydelig syk, og søker trøst hos hushjelpen Regine – hvis far i sin tur forsøker å overbevise om å inngå i et arbeidssamarbeid ved hans kommende hjem for enslige herrer. Helene skal dagen etter åpne et barnehjem til minne om sin avdøde ektemann, og Pastor Manders er hennes trofaste venn som tar seg av de praktiske sidene av den saken. I løpet av skuespillet avdekkes derimot den ene livsløgnen etter den andre, og karakterene stilles ovenfor avgjørende valg vedrørende fremtiden.

Et enkelt, kvadratisk reisverk dominerer den lille malersalen på Nationaltheatret. Fraværet av vegger gir publikum (som sitter rundt huset som rundt en boksering) full innsikt i hva som skjer. Et spisebord med stoler, et par lamper og en lenestol utgjør det enkle møblementet. Når karakterene ikke er med i en scene, sirkulerer de gjerne rundt huset. Innledningsvis klimprer Regine (som få sekunder tidligere var å se i en het omfavnelse med Osvald) på en gitar og synger Joni Mitchells River: ”I wish I had a rive I could skate away on”. Alle karakterene preges av en desperat lengsel ut, videre – bort. Utferdstrangen er likevel størst hos nettopp Regine, noe musikken understreker.  

Forestillingen baserer seg på Ingmar Bergmans versjon av stykket – som er videre bearbeidet av regissør Victoria Meirik. Her kommer alt fram i lyset: ingenting får hvile under metaforenes slør. Meiriks regi skaper en tett forestilling hvor vi kommer nært innpå karakterene og deres motiver. De sirkler rundt Helene Alvings stue, og det ligger i kortene at syndene vil gjentas – generasjon etter generasjon. Og innenfor ett og samme livsløp for den saks skyld. 

Handlingen ser ut til å være lagt til sent 1960-tall eller 1970-tall, noen av boktitlene i Helenes litteraturliste tyder på det siste – samt Regines skinnjakke som først hentes fram idet hun velger å forlate denne mørke 60-tallsbobla. Det er likevel noe tidløst over forestillingen, bortsett fra måten karakterene (kanskje særlig Regine) forholder seg til det lukkede universet de oppholder seg i som uoverskridelig. I tillegg kommer Osvalds arvelige sykdom. Opprinnelig syfilis hos Ibsen, noe som hos Bergman skal ha vært modernisert til aids. I denne versjonen er det litt vagt, og både schizofreni og hjerneslag er mulige kandidater.

Temperaturen er høy når karakterene lufter ut sine frustrasjoner. Sigurd Myhres Osvald er desperat, høyrøstet og med voldelige tendenser. Liv Bernhoft Osa som Helene er som en trykkoker som endelig får mulighet til å slippe ut litt damp. Skuespillerne er samstemte og lar oss komme tett innpå. Bortsett fra moderniseringer av språket inneholder forestillingen få radikale grep – med unntak av slutten som til gjengjeld blir avgjørende. Den åpner opp for flere mulige tolkninger, inkludert at selvkjærligheten er større enn morskjærligheten. Når alt kommer til alt renner muligens ikke blod tykkere enn vann hos Alving. Nationaltheatrets Gjengangere i Meiriks regi vil sannsynligvis holde ikke-Ibsen-kjennere på pinebenken, mens de innvidde får utfordret noen av sine forventninger. Mørket som omslutter stykket, inkludert slutten, gir ingen entydige svar – men særlig oppløftende er det ikke.

Publisert i Klassekampen 10.september 2014

Foto: Una Hunderi

anonymous said:

-looks at you and glares at other anons- okay who let in the being of pure cuteness and awesomeness

Hhhhh H aaaAaaa hHH HH crY Inng goSHH ;;

Text
Photo
Quote
Link
Chat
Audio
Video